|
|
|
| KLIMA - KOLONIALISME |
Skrevet av Tor A. Benjaminsen og Ian Bryceson
og publisert i Dagbladet 21.01.2009
Denne nye kolonialismen rettferdiggjøres med viktigheten av å bekjempe de globale klima- endringene.
Klimatiltak som karbonbinding i skog og produksjon av bioenergi, er i ferd med å overta store arealer i Afrika hvor det hevdes å være mye ubrukt og såkalt ledig jord tilgjengelig. I tillegg skal det være billigere og mer kostnadseffektivt med tiltak mot klima endringene i fattige land, enn det er å redusere utslipp i rike land i Nord.
Begge disse premissene er problematiske. For det første finnes det knapt en kvadratmeter på det afrikanske kontinent som ikke eies eller brukes av noen. Men hvem som eier jorda er ofte ikke så lett å definere på grunn av det som kalles rettslig pluralisme. Det vil si at folk forholder seg til flere overlappende rettighetssystemer. Formelt eier vanligvis staten all jord, mens bønder og gjetere har sedvanerett. Noen har sterkere rettigheter enn andre, og det varierer i hvilken grad staten anerkjenner og respekterer sedvane. I tillegg finnes det mange som hverken har rettigheter gjennom statlig anerkjennelse eller sedvane, men som gjennom lang tids bruk har opparbeidet visse rettigheter ut fra et etisk eller menneskerettslig perspektiv.
Ved å innføre arealintensive klimatiltak i en slik situasjon, vil nødvendigvis noen bli gjort til tapere i prosessen. De mister tilgang til jord og ressurser som de har brukt i lang tid. Noen betaler altså prisen for våre såkalt kostnadseffektive tiltak. Men de som overlates kostnadene av disse tiltakene, har en tendens til å forbli usynlige i regnestykkene som presenteres. Ikke overraskende er taperne de fattigste og folk med de svakeste formelle eller sedvanemessige rettighetene til jord. Dette er for eksempel husdyrgjetere, migrantarbeidere og kvinner. Vinnerne er utenlandske selskaper og i noen grad også lokale korrupte ledere og byråkrater som leier ut såkalt statlig jord for en billig penge.
La oss gi noen eksempler på slike klimakolonialistiske tiltak:
TV2-nyhetene har i flere innslag dokumentert hvordan det Stavanger-baserte selskapet Biofuel har tatt seg til rette og hogd ned trær i Ghana for å dyrke jatropha-planter. Oljen fra disse plantene brukes til produksjon av biodiesel. Trærne som ble hugget var blant annet sheanøttrær som det er tabu å felle i hele Vest-Afrika p.g.a deres økonomiskebetydning. Kvinner sanker nøtter fra trærne og lager sheanøtt olje og – smør som brukes i matlaging. Dessuten tjener de penger på salg av noe av disse nøttene som eksporteres til kosmetikkindustrien.
Distriktsmyndighetene skal ikke ha vært informert om dette prosjektet. Biofuel satte i gang kun ved hjelp av støttespillere i sentrale myndigheter og fingeravtrykket til en lokal landsbysjef. Selskapet har ikke tenkt å gi seg i Ghana. De har nå fått leid
230.000 daa/mål på savannen i den nordlige delen av landet og planlegger å starte innhøstingen i 2009.
De tre gründerne i Biofuel, fra venstre Arne Helvig, Steinar Kolnes
med en neve jatropha-nøtter og Finn Byberg
(PS - biofuels gikk konkurs i mars 2009 fordi StatoilHydro spredte et rykte om korrupsjon hos biofuels. Biofuels trengte da investorer som kunne gå inn med 17,5 mill. over 4 måneder. Biodiselet som denne oljen ville endres til skulle blandes med vanlig diesel og bidra med EUs klimavennlige mål om å ha 10 prosent biodisel-innblanding innen 2020.
Les mer i Aftenbladet).
Det svenske firmaet SEKAB satser på produksjon av biodrivstoff i Tanzania for det europeiske markedet basert på dyrking av sukkerrør fra over 400 000 hektar i store monokulturplantasjer. Jorda leies for 99 år av sentrale myndigheter, for 3-4 kroner pr hektar og år. I et testprosjekt leier selskapet 22 000 hektar som tidligere har vært en statlig ranch. I flere tiår har imidlertid flere tusen mennesker dyrket ris, kassava og sesam på dette området, samtidig som deler av det blir brukt som beiteland av masaier.
Alle disse menneskene skal nå bortvises og skogen skal fjernes for å gjøre plass til sukkerrør. I tillegg vil prosjektet ha store negative økologiske konsekvenser ved overforbruk av vann, sprøyting med plantevernmidler og tap av biologisk mangfold i tropiske skogområder, samt mangrover og korallrev langs kysten. Ifølge Bistandsaktuelt håper SEKAB å tjene omkring en milliard dollar i året etter at alle investeringer i Tanzania er på plass.
Det norske selskapet Green Resources, som tidligere het Tree Farms, fikk i 2000 kraftig kritikk av Norwatch. Selskapet kontrollerer i dag mer enn 200 000 hektar i Tanzania, Uganda og Mosambik. Disse arealene skal i sin helhet være såkalt ubrukt savanne eller såkalt degradert skog. Så langt er
11.000 hektar beplantet (tilsvarer 110.000 daa/mål). Gjennom denne skogreisingen kan Green Resources selge frivillige karbonkreditter til norsk forurensende industri. Norwatch hevdet at leien selskapet betaler staten for jorda, bare er en brøkdel av profitten selskapet får fra salg av karbonkreditter. I tillegg var det anklager om at arbeiderne ikke fikk betalt lønnen sin og at det var jordkonflikter med omkringliggende landsbyer.
(PS - egne kommentarer. Kjell Inge Røkke og tidligere Telenor og Orklasjef Tom Vidar Rygh, entrepenør Erik Bøhler samt shippingarvingen Petter Preben Wilhelmsen er alle aksjonærer i selskapet og har investert en hele 250 millioner kroner selskapet)
I 1993 ble Mount Elgon nasjonalpark etablert i Uganda. Året etter startet den nederlandske stiftelsen FACE treplanting for karbonbinding i parken sammen med nasjonalparkmyndighetene. Et annet nederlandsk selskap, GreenSeat, selger så dette karbonet til flypassasjerer med dårlig samvittighet. Et to-tre km bredt belte langs store deler av den 211 km lange nasjonalparkgrensen, er nå beplantet. Samtidig er hundrevis av landsbyboere forvist med makt fra områder de har bebodd og dyrket i generasjoner. Opptil 50 mennesker skal ha blitt drept av de bevæpnete parkvaktene etter etableringen av parken. FACE og det sveitsiske selskapet SGS, som har sertifisert kredittene, hevder at de forviste menneskene kun er ulovlige bosettere som ikke har noen rettigheter til jorda. Det er nå store konflikter mellom lokalbefolkningen og prosjektet som blant annet har ført til at folk i protest har gått løs på trær og kuttet dem ned.
Alle disse prosjektene har til felles at store arealer er overført fra fattige folk til utenlandske selskaper. Av og til skjer dette med makt eller ved statlig inngripen uten lokal deltakelse, mens andre ganger blir overtakelsen rettferdiggjort ved at lokale sjefer har satt sitt fingeravtrykk på en kontrakt. Det siste er enten bondefangeri eller det handler om at lokale eliter får personlig fortjeneste, mens flertallet blir fattigere.Det finnes imidlertid bedre alternativer til karbonbinding og bioenergi som er mer integrert i lokale produksjonssystemer og som baserer seg på småbønders individuelle eller felles rettigheter til jord. Slike tiltak har både en utviklings- og klimagevinst.Men noen vil fremdeles forsvare arealintensive klimatiltak som nødvendige ut fra et føre-var-prinsipp, selv om fattige afrikanere må bære kostnadene. Andre forsvarer slike prosjekter, fordi de håper at land i Nord da slipper seriøse kutt i egne utslipp. Begge holdninger kan kalles klimakolonialistiske.
•Kronikkforfatterne er tilknyttet Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier ved Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås. |
| |
|
| |
|
|
|
|
