Dette tema er også berørt under temaet Natur,
i artikkelen Klima - kolonialisme.

Kjell Inge Røkke er nå en av mange som har snublet over den sørlige delen av Afrika som et lovende økonomisk marked. Dog er en SVÆRT stor utfordringen å IKKE være en del av et allment akseptert korrupsjons-system, når man går inn med store investeringer i denne fattige del av verden. Sannsynligvis er det ikke mulig å holde seg utenfor den etablerte kulturen som er basert på korrupsjon. Men det er nok enklere å etablere seg så lenge norske myndigheter i mange 10-år har hatt Tanzania som sitt hovedsatsnings- område innen bistand. Forunderlig at ingen har hørt hvordan dette har gått !?   

Tanzania har en befolkning på 41 millioner. De aller fleste er bosatt på landsbygda og 90 % lever av jordbruk. Jordbruksarealet dekker kun 3 % av landet, mens savanne og skog dekker 40 % hver. 
Kun en million mennesker er lønnstagere /ansatt. Landet er nesten tre ganger så stort som Norge (se Wikipedia) eller (GoAfrika)


På savannen i Munfindi i Tanzania (se bildet under), har det norske selskapet Green Resources (hvor Røkke er medeier), fått tillatelse til å plante 80.000 daa/mål med granskog og eukalyptus.  

              les mer om Tanzania i Wikipedia

Den norske regjeringen (ved finansdepartementet) skal nå kjøpe klimakvoter fra dette treplantingsprosjektet til en pris av 10-15 millioner kroner (se E24.no) og de norske aksjonærene har allerede sikret seg et økonomisk afrikansk eventyr. 

 Planlagt norsk treplantasje-området i Mufindi / Iringa / Tanzania 
                        Foto - Jørn Stave / Norwatch 

Selskapet Green Resources har forhandlet frem en fin leiekontrakt med Tanzania og de leier 8.000 hektar med savanne til en pris av 2 kroner pr. hektar (1 hektar = 10 daa/mål) i Mufindi-området (Iringa-distriktet). Kontrakten varer i 99 år, noe som er en vanlig leielengde for utenlandske selskaper i Afrika.

For så lite som 16.000,- så leier altså dette selskapet store arealer med savanne og beplanter det med både gran og eukalyptus. De leier ikke av lokalbefolkningen (for disse eier sjelden jord), men av regjeringen. 

For lokalbefolkningen er det nok ikke et like stort eventyr som for de norske aksjonærene. Fra før av lever de fleste her et enkelt liv med selvberging. Det går ikke frem i noen rapporter om beboerne direkte har blitt spurt om de ønsker seg granskog og eukalyptus på en savanne hvor det for ikke mange år siden vandret elefanter.
Det går bare frem at Green Resources skal tilføre lokalsamfunnet (to landsbyer) en liten del av inntekten. 

Eukalyptus-treet har forøvrig den store økologiske ulempen at den går svært dypt med sine røtter og kan suge opp enorme mengder med vann, noe som på sikt kan true andre vanntilførsel i et allerede tørt land. Det er ikke gjort noen økologisk analyse på disse trærnes langsiktige innvirkning på grunnvannsforholdene i området. 

Det må sies at 10 % av karbonsalgoverskuddet forøvrig skal gå fra Green Resources til lokale utviklingsprosjekter (det er desverre ikke informert om hva dette betyr eller innebærer). De to lokale landsbyene er formelle prosjektdeltagere, men i mange slike landsbyer er det en kjent sak at landsbyhøvdingene ofte er bestukket og selv tar hovedinntektene samtidig som de utad opptrer som demokratiske representanter for folket.

Et lite eksempel på dette er det norske sementselskap Scancem som kjøpte opp et omstridt landområde i Tanzania. Problemet her var at områdets tidligere eier hadde overtatt området etter kun å ha gjort avtaler med landsbylederne og ikke med beboerne. Dette skapte en landkonflikt med 3000 bønder involvert (les mer i Norwatch).  

Beboerne i slike områder blir sjelden spurt og blir forøvrig sjeldent regnet som eiere i de områdene de har bodd på i mange år.
Det er derfor en lett sak for de Tanzanianske myndigheter å innvilge
tillatelser til utenlandske selskaper slik som Green Resources.

Til fordel for Green resources må det sies at det innen treplantings området er foretatt en vurdering av vegetasjon og det biologiske mangfold og at de aller viktigste biologisk arealene er spart for treplanting.

Dette i seg selv gjør likevel ikke prosjektet økologisk bærekraftig.

Som sagt er det f.eks ikke gjennomført noen risikovurdering av hva tørste eucaluptus-trær på lang sikt vil gjøre med grunnvann-nivået.  

FN støtter prosjektet fordi det vissnok skal være et foregangsprosjekt 
som skal vise vei innen skogsektoren i Tanzania.

Nylige undersøkelser i Tanzania viser en utstrakt korrupsjon hvor over 90% av det huggede tømmeret ikke blir registrert. Utenlandske selskaper som etablerer seg i slike grunnleggende korrupte land, har først troverdighet når de gjennom sitt økonomiske engasjement gjør det til en oppgave å være både demokratisk og økologisk fokusert. Det er ikke til slike selskapers fordel, at de bare skryter på seg at de skaper arbeidsplasser.  

FN kaller prosjektet et reforestation-prosjekt, noe som er forunderlig siden det må være SVÆRT lenge siden dette området var skogkledd, om det i det hele tatt ha vært det. Prosjektet burde selvfølgelig ha blitt kalt med sitt rette navn - et treplantasje-prosjekt. Reforestation-prosjekter er en riktig betegnelse i nylig huggede skogområder, slik som i Udzungawa fjellene noen få mil mot nordøst. Her ligger skogområdene flekkvis i et hav av teplantasjer og annen landbruksvirksomhet. Etter direktiver fra britiske myndigheter (som da styrte Tanzania), ble 60% av all skog i Lulanda hugget mellom 1945 og 1955 for å gjøre plass til teplantasjer.     
                     -------------------------------

De to ting verden idag er opptatt av er finanskrise og klimakrise.
Klimakrisen er nå iferd med å bli forvandles til et moderne gullrush, av initiativrike politikere med innflytelse i samarbeid med næringslivet.

I hele Europa skriker nå folk etter politisk ansvarlighet overfor klimakrisen, også mange miljøvernere. Politikerne har nå vedtatt et ambesiøst mål som at 10 % av all diesel på bilene om 11 år skal komme fra biologisk materiale. Dette biologiske materialet kan være oljerike planter som i sitt sluttprodukt omdannes til biodiesel eller f.eks sukkerrør som kan omdannes til sprit & bioetanol.

I Tanzania arbeides det nå for at mange millioner daa/mål med land skal omgjøres ENTEN til biodiesel-produksjon eller klimakvote-produksjon (som treplanting). Samtidig er det et underskudd på mat i landet og fattigdommen er stor. Mange er SVÆRT kritiske til denne nye industrien (se biofuelwatch.org) som skal lage olje av matjord i et land som er avhengig av å importer mat ! 

Eksempelvis har det svenske selskapet Sekab fokus på å dyrke opp områder ovenfor et biologisk viktig våtmarksområde ved Rufiji elven til en enorm sukkerplantasjer. Målet er å benytte 2 millioner daa/mål for å plante sukkerroer samt etablere 10 ulike etanolfabrikker. Swedwatch har studert de problematiske sidene ved dette.

Også i nabolandet Kenya er det godkjent enorme (noen millioner daa/mål) med sukkerplantasjer bl.a i Tanaelven og Tanadeltaet. Dette er en av Afrikas mest verdifulle våtmarksområder. Sukkeret skal brukes som biodiesel i den europeiske bilparken. Øderleggelsen av denne våtmarken vil også være negativt for klimautslipp-regnskapet, øderleggende for det biologisk mangfold og for de mange tusen beboerne av området (les mer Wildlife Extra). De som tjener mest på dette er EUs politikere som kan påstå at de har vist klimapolitisk handlekraft, mens de i virkeligheten har bidratt til økte klimautslipp.
Dette er i sannhet keiserens nye klær.   

En annen mulighet er som nevnt å plante trær på den afrikanske savannen og selge klimakvoter til nasjoner, bedrifter og enkeltpersoner. Det er denne finansideen Kjell Inge Røkke har bl.a sammen med tidligere Telenor-sjef Tom Vidar Rygh. De har tilsammen investert 250 millioner i selskapet Green Resources. Selskapet har i flere år drevet med storstilt treplanting i Uganda, Tanzania, Mozambik og Sudan og kontrollerer 200.000 daa/mål (VG 16.09.2008).

Ved etableringer av næringer i fattige land så er det alltid minst to sentale temaer som dukker opp.

Er det etisk forsvarlig i forhold til de lokale innbyggerne i utbyggingsområdet og er prosjektet økologisk bærekraftig ?
I SVÆRT få tilfeller er dette tilfellet, til tross for at man kan skryte på seg en prosjekt-godkjenning fra et landsby-råd, en regjering eller FN. 

Norfund er statens Investeringsfond for Næringsvirksomhet i Utviklingsland. 

Norfund sitt mål er å redusere fattigdom og skape bærekraftig vekst. Spørsmålet er om dette kan gjøres uten samtidig å gjøre mye med korrupsjonen i Tanzania.

Fattigdommensveksten NÆRES bl.a av korrupsjon og norske økonomiske prosjekter f.eks i Tanzania behøver IKKE å ha noen positiv innvirkning på befolkningens livskvalitet.

En annen side av saken er at det nok ikke er naturlig for Tanzania (sammen mange andre utviklingsland) å utvikle frie markeds mekanismer slik de i stor grad blir tvunget til å gjøre gjennom IMF og Verdensbanken. Alle utviklingsland trenger en klar beskyttelse av egen industriell virksomhet i mange år. Proteksjonisme er naturlig og noe også de industrialiserte landene har vært HELT avhengige av.

Bærekraftig vekst i fattige land er bl.a avhengig av både proteksjonisme, tilgang på ny teknologi og en rettferdig pris på råvarer. Alt dette har den rike verden har vanskelig for å gi bl.a Tanzania. I tillegg er det som sagt ikke alle land som ønsker en sterk økonomisk vekst som sitt hovedmål.      

Norfund (statens Investeringsfond for Næringsvirksomhet i Utviklingsland) har investert ytterligere 45 mill. kr. i Green Resources,
noe som vil gjøre dem istand til å plante disse trærne på 80.000 daa/mål. (Norfund 19.06.2009).
I tillegg skal som sagt finansdepartementet kjøpe klimakvoter av Green Resources til 10-15 millioner. Norfund har investert i dette selskapet siden 2001.
IFC som er en grein av Verdensbanken er en ny med-investor i prosjektet. Deres deltagelse er en tillitserklæring til selskapets forretningsmodell, sier Elin Ersdal som er en av sjefene i Norfund. Dette understreker også viktigheten av miljømessige bærekraftige investeringer, sier hun.

Verdensbanken har valgt å delta bl.a fordi prosjektet setter en standard for hvordan regionale skogselskap kan bidra til å reversere avskogningen, sier hun (Personlig kan jeg ikke se hvordan etableringen av en skogplantasje på savannen har noe med
av skogning å gjøre. Avskogningen skjer jo bare i skogområdene slik som i nevnte Udzungwa).

Verdensbanken beregner at 4 millioner daa/mål blir avskoget i Afrika hvert år, noe som på verdensbasis er 55% av all avskogning. Så lenge vi vet at over 20 prosent av all klimautslipp stammer fra avskogning, så betyr jo dette at det aller meste av verdens fokus burde vært orientert omkring hvordan man kan skape gode næringsarealer for lokalbefolkninger i og ved skogene. Det burde også være et mål at man lar lokalbefolkning få lov til å eie sin egen jord og dyrke sin egen mat. Kommersialisering av afrikas landbygder burde norske selskaper være uhyre forsiktig med å involvere seg i. Så lenge ikke ønsket om
at lokalbefolkningen som helhet- i det område man ønsker utvikling i - er rettesnoren for ens engasjementet i et fattig land, så skal man legge prosjektet på is. Det fattige Afrika har vært utpint av Europeere i mange hundre år og trenger nå utelukkende DEN GODE VILJE fra de såkalt rike land, for å komme seg opp på beina og finne sin identitet og selvrespekt. Europeiske kolonimakter har strippet dem for dette gjennom århundrer overgrep, men har ennå ikke bedt Afrika om unnskyld, slik Tyskland nå enderlig har gjort ovenfor jødene.  

For svært mange mennesker på den afrikanske landsbygda er det kun nødvendig å fokusere på små prosjekter som i utgangspunktet kun bidrar til selvberging, rent vann og helsetjenester. Svært mange små mikrofinansprosjekter hvor man låner folk små summer for en svært liten rente, er svært ofte ekstremt vellykket.

Norfund har et hovedfokus på Afrika sør for Sahara, de har 
40 ansatte og nær 5.000 millioner kr. som de skal investere for.
Norfund er også partner i SN Power som arbeider med kraftutbygging. Pr. 29.06.2009 så selger Norfund seg ned fra 49% til 15,5% i selskapet. De som overtar er BKK og Trønderkraft. 

Med stor sannsynlighet er det politisk problematisk å stå som en av drivkreftene bak slike investeringer i utlandet.
BKK og Trønderkraft skal gjennom SN Power nå bruke rundt
5.000 millioner på kraftutbygginger i Afrika og Sør-Amerika, noe som er umulig uten store konflikter. Et eksempel er SN Power sitt kjøp av vannrettigheter til en verdi av 3 milliarder kroner kjøpt av den Chilenske stat. De visste ikke at disse rettighetene og landområder i utgangspunktet var fratatt en urbefolkningsgruppe med militærmakt fra Chilenske myndigheters side (les mer). Det tidligere Chilenske diktaturet har ansvaret for at også svært mange av de andre Chilenske elvene og fossefallene er ekspropriert av staten (les i Latin America solidarity network).