Alt næringsliv burde drives med etikk som sitt primære grunnlag.

Idag er det selskapenes økonomiske verdier som er grunnlaget og alle andre verdier er sekundære som bl.a de sosiale og økologiske verdiene.

Det er altså ikke snakk om fravær av etikk, men en rangering av verdier som på sikt hverken er økologisk eller sosialt balanserende og som fører til at vi tillater at en milliard mennesker daglig sovner i sult.
Vi har alle et medansvar for dette !

Denne etiske bristen er dramatisk for minst en milliard mennesker
og bør ikke undervurderes.

Som et eksempel kan jeg bruke Statkraft sin holdninger, for dette selskapet eies jo av oss alle. Dvs. selskapet ble del-privatisert under
en borgelig regjering i 2003. Etter dette ser det ut til at de rødgrønne har omfavnet dette blå kjærlighetsbarnet med begge hender.

I Statskraft sin konsernbrosjyre utrykkes tre verdier:
Kompetanse (mål å bli anerkjent som ledende)
Ansvarlighet (skape verdier med respekt for mennesker og miljø)
og Nyskapning (tenke nytt, skape løsninger). 

I brosjyrens førsteside går visjonen klart frem:
Det enorme behovet for ren energi  (i disse klimatider)representerer eventyrlige vekstmuligheter for Statkraft.  

Videre sier de: Disse mulighetene ønsker vi å realisere på vegne av vår eier, våre kunder og interessenter - og så legger de til - innenfor rammen av et klart miljø og samfunnsansvar.

Hvis selskapet hadde basert seg på et etisk grunnlag i like stor grad som de baserer seg på økonomiske fortjeneste så kunne de hatt følgende visjon: I en verden hvor en milliard mennesker sulter særlig p.g.a kampen om naturressursene, så går vi foran og utvikler produkter i nær og åpen dialog med lokalsamfunn og deres behov, og i nær dialog med biologisk kompetanse. Vårt team av samfunnsvitere og naturvitere vil bringe denne dialog opp på et høyere nivå av sosial deltagelse og en særlig hensynstagen til urbane samfunn med helt andre behov enn våre egne. Vårt mål er en naturlig og rettferdig fordeling av naturens ressurser som bringer oss nærmere målet om å utradere sult, skape fred og samtidig skape en økonomisk fortjeneste som gjør en videreutvikling av dette konseptet mulig.   

Det var ikke noen etisk eller økologisk argumenter som ble presentert da Statkraft ble delprivatisert.   
Datidens næringsminister Gabrielsen sa følende; Regjeringen ser det som naturlig at privat kapital i større grad kommer inn i et slikt selskap i den grad man skal ekspandere utenfor Norge, for man har nådd limit for hva norske konkurransemyndigheter kan akseptere når det gjelder Statkrafts dominerende rolle.

Forøvrig må jo det sies at norsk næringslivs deltagelse i korrupte land selvfølgelig er å foretrekke p.g.a sin høye etiske standard og sin store sosiale og økologiske hensynstagende, sammenlignet med mange andre internasjonale aktører. Det vi gjøre er bare ille, mens det mange andre gjør er jævlig. Så, det er litt valget mellom pest og kolera.

La ikke dette bli lest som en svartmaling, for det finnes svært mange mennesker også innen næringslivet, som har de beste intensjoner. Og det finnes mange offentlige tiltak som kun har som mål å bedre sosiale og økologiske situasjon.

Min agenda er ikke å rose (for det greir de godt nok selv), men å kritisere den handel og alt samarbeid som ikke er 
basert på sosial og biologisk respekt.

MItt perspektiv er politisk ukorrekt og vil derfor bli knus av dem som driver næringliv eller næringspolitikk. Og det vil knuses av folk flest
fordi vi har en kulturell folkelig forestilling hva det vil si å ha det godt. 

FALSKE FORESTILLINGER OM Å HA DET GODT
Vi har blitt vant til å tro at sosial og økonomisk velferd primært kan oppnåes gjennom økonomisk vekst. Dette er en forestilling vi selv har integrert etter at vi fikk olje opp fra havbunnen. Derfor går vi rundt å innbiller oss at vi har det godt sammenlignet med svært mange andre beflkningsgrupper i verden.
 
Jeg var en gang noen måneder i fattige deler av Afrika og opplevde en sosial livsglede jeg ikke seinere har opplevd. Når jeg deretter på veien hjem, kom til London - så fikk jeg et stort følesesmessig sjokk av opplevelsen av folks følelsesmessige kulde, avstandstagen, isolasjon, fientlighet og redsel.
Et like stor sjokk fikk jeg når jeg en annen gang vandret rundt i New York`s sidegater og fikk nærkontakt med byens enorme fattigdom og slum. Dette midt i verdens rikeste og mest vellykkede land (sett med manges uerfarne blå øyne).  

Man kan altså ikke kjøpe seg hverken fred, livsglede eller livskvalitet.
Dette burde være et politisk mantra.