MORGENSDAGENS SINTE UNGE MENN

Skrevet av Arne Klyve
Undervisningssjef i Stiftelsen Bergensklinikkene

Publisert i Bergens Tidende: 16.nov.2009

Den økende sosiale uro i skolen og ute på gaten og de sosiale konflikter dette gjenspeiler, må kunne tolkes som kamper for anerkjennelse, respekt og verdighet. I flere europeiske land har vi de senere årene sett en ny type turbulens særlig blant unge gutter, ikke minst i Danmark, Frankrike, Hellas, Norge (Oslo) og i Sverige. Ofte fremkalt av konflikter med myndigheter og politiet. Opptøyene har tilsynelatende ingen samlet politisk begrunnelse eller retning, men kan forstås som en protest mot utestenging og opplevelsen av en mistrøstig hverdag og manglende fremtidsperspektiv. Unge i gatefellesskap varsler ofte en uadressert mistillit til et samfunn som ikke har bruk for dem. Tidligere ble ungdoms urettferdige erfaringer gjerne kanalisert inn i politiske prosjekter. Det var som regel igangsatt av studenter og vellykkede som et opprør mot autoriteter og i solidaritet med undertrykte grupper. Nå er urolighetene uttrykk for et mer diffust sinne og hvor de unge går til angrep på gjenstander og hverandre. Trolig er vi vitne til en type moderne elendighet som i hovedsak bunner i mangel på anerkjennelse, arbeidsledighet, utilstrekkelige integreringstiltak og de unges vansker med å innfri tidens spesielle kunnskapskrav. Folk blir syke eller sinte av å føle at de ikke trengs. Nulltoleranse Både i Frankrike og i Danmark reagerte myndighetene med handlekraftig nulltoleranse. Svaret er ofte flere overvåkingskameraer, strengere straffer, mer politi eller vektere. Frankrikes president Sarkozy ville rense opp med høytrykksspyler. Ordensmakten brukes hvor det virker åpenbart at mangel på tillit og dialog, avmakt og dystre fremtidsbilder er sakens kjerne, med betydelig fare for å gjøre vondt verre. Snart er politiet de eneste som spør etter oss, sier de unge. Guttene kommer gjerne fra oppløste familier eller familier i ulike stadier av oppløsning eller oppbrudd, foreldre med lav utdanning eller negativ skoleinnstilling, enslige oppdragere med fattigdomsproblemer. Alt dette er med å vanskeliggjøre skolehverdagen. Karrieren i livet avhenger av karrieren i skolen. Du må selv gjøre deg attraktiv i den påtvungne konkurransen med alle andre. Her skal vinnere og tapere fordeles. Du er din egen lykkes og ulykkes smed. Stereotyp mandighet Noen gutter blir altså i stigende grad tapere i det moderne kunnskapssamfunnet som belønner sosiale ferdigheter, omstillingsevne og talent for teoretisk innlæring høyere enn fysisk styrke og selvhevdelse. Jo mindre reell og positiv erfaring gutter har med menn og positiv maskulinitet, jo mer fremherskende blir gjerne en utdatert stereotyp forestilling om mandighet og en hypermaskulin væremåte. Selvopptatthet, machokultur og solariebrun muskelstyrke, og ditto fravær av sosial og kulturell kapital er noe som ser ut til å dra med seg mer rusbruk og hyppigere risiko for russkader. Noen av disse guttene møter fremtiden med større apati enn håp i en hverdag preget av frustrasjon, fortvilelse og sinne. Fortvilelse er som kjent oppløselig i alkohol. For eksempel kan utelivsvold, der særlig berusede unge menn er involvert, også forstås i et avmaktsperspektiv, som forkjært maskulin mestring. Som et behov for å beseire noen og for å vinne i et samfunn som hyller vinnere. Hensynsløs vold Fremtoningen blir gjerne både hærverk, kriminalitet og voldshandlinger som svar på avmakt og et dypfølt sinne. Mangel på tiltrengt samfunnsmessig verdsettelse og anerkjennelse hos de unge guttene, åpner veier for tiltvunget selvanerkjennelse. Medier og politikere har det travelt med å kalle grupperinger av unge mennesker for gjenger eller bander. Men selvforståelsen er heller at de er venner som henger sammen. Negativ profilering i media skaper anerkjennelse i gruppen. Disse guttene fanges i et paradoks hvor deres status og overlevelse på gaten er betinget av at de oppfører seg på måter som underbygger samfunnets frykt for dem. Dette er ofte gutter som har et mislykket forhold til det etablerte samfunn og som jevnlig tyr til hensynsløs, men ikke meningsløs vold for å oppnå tilhørighet, prestisje og anerkjennelse. Å være fryktet er da noe. Roten til alt vondt Å forebygge rusproblemer og kriminalitet henger ofte sammen med et samfunns kvalitet og menneskers livssjanser. Det dreier seg om oppvekst, foreldrestøtte, skolen og venneflokken, om anerkjennelse og krenkelse. En god og inkluderende skole og lønnsarbeid forebygger rusproblemer og kriminalitet i det stille. Det er betydelig sannhet i ordtaket at lediggang er roten til alt vondt. I hvert fall til mye vondt. Det er likevel ingen automatikk i at du får et trøblete forhold til voksenrollen eller rusmidler om du ikke fullfører skolegang eller står utenfor arbeidslivet. Men du kommer ofte nærmere miljøer preget av avmakt og misnøye. Marginalisering og manglende muligheter skaper frustrasjoner og noen ganger alternative løsninger som kriminalitet og overdreven rusbruk. Destruktive motkulturer Om samfunnets fordeling og balansering av anerkjennelse er vellykket, kan med visse forbehold, måles i antallet destruktive motkulturer, som danner fellesskaper. Har en store grupperinger som etablerer seg i «usympatiske fellesskaper» som innvandrerfiendtlige miljøer, voldelige eller kriminelle miljøer, avspeiler dette som regel urettferdig fordeling av muligheter. Etablerte rusmiljøer i egne subkulturelle grupperinger kan tidvis også forstås som destruktive motkulturer. Grupperinger på utsiden av samfunnet, gjerne de underprivilegerte, tilbyr en vesentlig identitetsfølelse og mulighet for å avansere i et statushierarki, som det etablerte samfunn ikke kan tilby dem. De «utstøttes» motstandshandlinger er ikke uttrykk for en velformulert rettferdighetsteori, men derimot for krenkelser av intuitivt gitte rettferdighetsoppfattelser. I disse krenkelseserfaringene ligger en uuttalt eller indirekte appell om anerkjennelse. Avmaktens logikk Morgendagens sinte unge menn kan bli mange. Det gjelder spesielt unge gutter som møter et stadig økende teoritrykk i obligatorisk skole, gjerne gutter med andre talenter, og hvor verdighetsventilene ut er få. Den økende sosiale uro i skolen og ute på gaten og de sosiale konflikter dette gjenspeiler, må kunne tolkes som kamper for anerkjennelse, respekt og verdighet. Mange av disse guttene uttrykker sannsynligvis avmaktens egen logikk og den sosiale tyngdeloven. Kanskje de er sinte og bråkete for å overdøve tanker om sine egne nederlag eller det som venter dem hjemme? Det blir en forståelig måte å etablere en identitet på, som sosialt degradert fra konstruktive fellesskap.