NORGES VIKTIGSTE SKOGSFUGL

Hvitryggspetten har i Norge hatt en sterk bestandsnedgang
de siste 100 årene, men er kun definert som nær truet.
De siste 10 årene har den forsvunnet fullstendig fra Sverige og fra flere fylker på østlandet. I alle disse områdene var den tidligere en vanlig fugl. Det er mulig at Norge har Vest-Europas eneste livskraftige bestand med rundt 1750 par.
Se utbredelseskart

Hvitryggspetten er nok skogbruksindustriens verste fiende da den krever store arealer og mye gammel skog for å overleve.
Skogbruket i Norge har foreløpig nektet å påta seg sitt ansvaret for denne fuglens negative bestandsutvikling.

En rapport fra skogforsk (se publikasjoner skog og landskap) sier i sitt sammendrag at endrede habitatforhold er hovedårsaken til nedgangen i bestanden. Etter å ha startet med dette vage begrepet, så fortsetter de med konkretisering: nedgangen skyldes manglende nyskapning av egnede habitater i barskogsonen på grunn av brannkontroll, og avvirkning av lite hogstpåvirkede skogarealer gjennom en mer effektiv arealutnyttelse i skogbruket.

Hvis denne rapporten hadde benyttet klarere formuleringer omkring årsaksforholdene til hvitryggspettens tilbakegang, så hadde disse forskerne kanskje fått redusert sine forskningsmidler. De kunne ha formulert følgende: 
hvitryggspetten opplever en stor reduksjon i sine
bestander og er i mange fylker lokalt utryddet  
grunnet en overutnyttelse av skogressursene. 

Andre som har forsket på hvitryggspett har i praksis fått erfare korrupsjonslignende tilstander innen skogbrukssektoren og har etter avsluttet flerårig hvitryggspett-forskning
og
etter at resultatene har blitt kjent 
innen skogforskningsmiljøet,
opplevd et uventet og sjokkerende bortfall av selvfølgelige og lovede forskningsmidler for å publisere resultatene.

På denne måten har man effektivt forhindret
at resultatene har kommet allmennheten, mediene
og politikerne for øre.

Men, dette tema er verd en bokutgivelse og
et besøk innom Eva Joli og ikke denne artikkel.

Mitt poeng er at de økonomiske interessene innen skogbruket er svært store og derfor er også den maktbruken som enkelte innen denne sektoren utøver, svært stor.
Dette er f.eks hovedårsaken til at det nå har tatt flere år og lansere den nye loven om vern av naturmangfoldet.

I særdeleshet har senterpartiet og partiets skogbruksinteresser vært klare på at man ikke kan ha en lov som i stor grad ansvarliggjør skogeiere som har truede arter boende i sine skoger. Man er redd for at en ansvarliggjøring vil føre til begrensninger innen skogshogsten, noe som teoretisk kunne ha ført til at skogeiere kunne blitt økonomisk svekket.

I Norge står den private eiendomsretten til skogen fast som
en grunnmur INGEN politikere tør å bevege på.

En studie i Senterpartiets fylkesprogram f.eks for Hordaland, viser at partiet ikke ser på naturen som annet enn en leverandør av ressurser som kan skape arbeid og inntekt.

Når dette fylkesprogrammet snakker om skog, så snakker de om behover for nye veier for å hente ut granskogen som nå er hogstmoden. De sier også at vi aldri har hatt mer skog i fylket enn nå, og at denne kan brukes til produksjon av bioenergi.
Det sies intet om at skogbruket alene har ført til at over
1800 arter står på den norske rødlisten.

Når fylkesprogrammet snakker om fiskeoppdrett så sier de at man her har gode muligheter for å øke verdiskapning og eksport. De sier intet om at man f.eks. trenger 2 kg vill fisk for å produsere 1 kg. laks, noe som er biologisk destruktivt og som på sikt undergraver alt biologisk mangfold i havet.   

Den nye loven om naturmangfoldet slik den idag er formulert, skal kun beskytte utvalgte arter.
Av ukjente grunner er det ennå ikke avgjort hvilke arter 
dette blir, men sannsynligvis
kun et lite knippe av de aller mest truede artene.
 
De artene som blir valgt ut får sannsynligvis SVÆRT liten innvirkning på den store og negative overutnyttelsen av skogen som har ført til at halvparten av alle rødlisteartene befinner seg nettopp der.

Den fredningen av flere skogarealer i Norge de siste måneder, vil kun ha liten positiv effekt på de over 1800 rødlistede artene i våre skoger. Det er den generelle praksis innen skogbruket som er avgjørende for disse artenes fremtid og dermed også på den økologiske balansen i skogen.
 
 Hvitryggspettens behov blir m.a.o i stor grad ignorert fordi det er mye penger å hente ut av eldre og hogstmoden skog. 
I tillegg gjør distriktspolitiske hensyn at arten nærmest
ansees som uønsket. Lokale politikere ser selvfølgelig på sine skoger som viktige både for sysselsettingen og bosetningen på landet. Noen tusen rødlistede arter kommer ikke like høyt opp på lokalpolitikernes sakslister.  

Ulven og hvitryggspetten har på denne måten mye til felles.

Idag er det bl.a opp til de private skogeierne om hvitryggspettens leveområder skal bli spart eller hogd,
og svært få skogeiere 
tar personlig ansvar for artens fremtid. 

I Sverige (hvor hvitryggspetten for få tiår siden levde i flere fylker) ble siste hekkefunn gjort i 2005. I de resterende 8 land i Vest-Europa som ennå har denne arten er det tilsammen i overkant av 1400 par. I Øst-Europa er bestandene større, men 11 av disse landene har i gjennomsnitt bare 500 par,
3 av landene ligger på norsk bestandsnivå, men kun
Romania har en betydelig bestand på over 16.000 par. 

Man vet at arten er svært sårbar for påvirkning og man vet at det er små bestander, men til tross for sterke nedganger i enkelte europeiske land og samtidig som man har liten kunnskap om artens utvikling de siste 10-årene, så er hvitryggspetten ennå ikke definert som en truet art i Europa. Flere spetteforskere synes dette minner om politikk.  

Hvitryggspetten er en indikatorart
for gammel og sunn skog

At arten også i Norge har hatt en stor bestandsnedgang og befinner seg på rødlisten, har en klar sammenheng med tap av gammelskog og dets biotoper. 
Tapet av gammelskogene alene, har og har hatt
en stor og negativ innvirkning på nesten
50 prosent av samtlige norske rødlistede arter.

Hvitryggen har idag sitt tyngdepunkt på vestlandet og hekker som gråspetten hovedsaklig opp til Trondheimsfjorden.
På østlandet var den vanlig for 50 år siden, men er idag nærmest forsvunnet.
Telemark, som er nær artens østgrense i Norge,
har en bestand på 60-80 par.
Hordaland har en bestand på mellom 3-600 par.  

I Nordhordaland har Lindås kommune en bestand på
rundt 12 par, Masfjorden ca. 25 par, Modalen 10-15 par.
Arten hekker ikke i Austrheim eller på Radøy p.g.a mangel på løvskoger og/eller eldre skog. I Meland kommune trodde man at arten hekket, men egne fokuserte søk etter arten i to år har ennå ikke ført til andre funn enn mange andre spetter. 
Den storstilte oppføringen granplantasjer fra 1950-tallet
(gjerne i de viktige edelløvskogene) samt kraftig hogst i den øvrige skogen har ført til lite gjenværende og sammenhengende eldre skog. Gammel skog finnes sannsynligvis ikke i Nordhordland. Den eldre skogen som finnes blir regelmessig hugget og er HELT uten beskyttelse, noe som mange vil betegne som en skam.
I 2008 ble det f.eks hugget i den gamle skogen på Baståsen
i Lindås. Hvis ikke en høyspentlinje var trukket tvers gjennom denne skogen så ville skogen ha vært
et selvfølgelig objekt for fredning.   
 
I Lindås kommune ser tendensen ut til å være at hvitryggspetten forsvinner fra flere leveområder og at flaggspetten etablerer seg i stadig nye områder.

Hvitryggspetten har forsvunnet som hekkefugl fra Totlandsåsen og fra Eknes det siste 10-året og sannsynligvis også fra andre tidligere & naturlige sikre hvitrygg-områder slik som den store og gamle edelløvskogen på Heltveit.
Det blir forøvrig nå arbeidet med å frede denne store og delvis gamle edelløvskogen gjennomfrivillig vern,
men stedet har nå mistet en av sine viktigste beboere. 

Hvitryggspetten gir mye mindre lyd fra seg enn f.eks flaggspetten og er derfor vanskelig å finne. Den kommer svært sjeldent på fuglebrettet om vinteren.
Fra siste del av februar og ut april er denne fuglen lettest å finne p.g.a. sin tromming.
Tromme gjør den også på høsten, men da for å markere sitt næringsområde. Den krever gammel skog helst over 60 år med mye dødt trevirke hvor den finner de insektslarver som den har spesialisert seg på. Den hekker tidligere enn andre spetter og kan ha utklekte unger allerede 5-10 mai.
  
Særlig hannen benytter store områder til matsøk.
Når ungene har forlatt reiret så viser radiomerking at
hannene i snitt bruker 6000 daa/mål. Da har i tillegg disse fuglene forflyttet seg inntil 2 km. fra hekkeplassen.
I reirtiden er hannens fødeområde nede  i 2000 daa/mål (Skogforsk 13/92 - Håland og Ugelvik).
Hannen er større enn hunnen og søker derfor etter næring i større trær enn hunnen. I hekketiden ligger svært ofte hunnen på reiret om dagen, mens hannen ligger i reiret på natta.