Forvaltningen ignorerer forskning på kongeørn.    av Per J. Tømmeraas Denne fremstillingen belyser kongeørnens situasjon på Finnmarksvidda basert på et omfattende litteratursøk og presentasjon av en langtidsstudie fra Alta-Kautokeino og Reisavassdragene. Studien viser hvordan predatorens omdømme er styrt av gamle fordommer, mangelfulle kunnskaper og en bevisst negativ propaganda. Før skudd-premiesystemet ble opprettet i 1845 eksisterte det ingen samisk tradisjon som stemplet ørnen som problematisk for reindrifta i Finnmark. Ikke en gang lensmannen i Kautokeino, som stod for premieutbetalingene, hadde i 1930 hørt at ørnen tok reinkalver. Det påståtte skadeomfanget ser derimot ut til å være knyttet opp mot totalfredningen og det erstatnings-systemet som følger slike arter. Økonomisk vinning blir foretrukket framfor redelighet og biologisk fakta. Grove beskyldninger på 1970-tallet ble etterfulgt av konkrete feltundersøkelser som renvasket ørnene. I våre dager dukker påstandene om enorme reintap forårsaket av kongeørn opp på ny. Myndighetene tar parti med næringen og stiller seg helt utenfor rovfuglforskningens erkjennelser. Kongeørnen var en av de 7 rovfuglartene som ble undersøkt i forbindelse med kraftutbyggingen i Alta-Kautokeinovassdraget. Følgende emner ble behandlet: hekkebestand, produksjon, forhold til andre arter, antall alternative reir, hekkelokalitetenes størrelse og predasjon på reinsdyr. I perioden 1982-1998 produserte de 4 kongeørnparene 21 unger, eller gjennomsnittlig 0,3 unger pr. år. Denne tilveksten er faretruende lav og gir ingen som helst holdepunkt for den påståtte bestandsøkningen de siste årene. Tvert imot viser utviklingen negativ trend i siste halvdel av undersøkelsesperioden, da antall hekkinger sank med 40 % ! Resultatene understreker misforholdet mellom forvaltning og forskning, og man kan spørre seg hvordan det er mulig å overse all fagkunnskap og støtte en slik hetskampanje mot en totalfredet art?

Foto - Rolf Selvik