TRUEDE OG NÆR TRUEDE FUGLER I LINDÅS 24 rødlistede fuglearter er enten hekkefugl eller regelmessig gjest i Lindås. Kart over forløpig kartlagte leveområder for ulike rødlistede fuglearter i Lindås (klikk for å forstørre kartet) Kart - Morten Wilhelmsen I Lindås kommune hekker det 120 ulike fuglearter. 4 arter har idag forsvunnet som hekkefugler. Bl.a gjelder dette sannsynligvis den tidligere rødlistede spettelignende vendehalsen (se bildet under) og de to rødlistede artene åkerrikse og tyrkerdue. Disse tre artene har forøvrig forsvunnet fra mange kommuner. I 2009 ble 1 ind. hørt synge i Lindås og 1 ind. i meland kommune. VENDEHALS         Foto - Svein Bekkum  Lindås 24 rødlistede fuglearter      10 arter er Truet og 14 er Nær truet. 10 fuglearter i Lindås er direkte truet  Den norske rødlista har delt opp de truede artene i Lindås etter tre ulike grader av truethet. Alle truede arter risikerer å bli utryddet om man ikke øker respekten for deres leveområder.  Åkerriksa er kritisk truet  Hubro og lappfiskand er truet.  De syv andre artene er definert som sårbar med små og fallende bestander. Dette gjelder hønsehauk, dvergspett, storlom,  vannrikse, gresshoppesanger, makrellterne og bergand. 14 andre fuglearter i Lindås er Nær truet  De 14 nær truede artene står i fare for å komme inn i gruppen truede artene hvis intet blir gjort for å beskytte dem.   Noen er arter som hekker opp mot eller på fjellet, slik som kongeørn, fjellvåk, varsler (kun overvintrende),  steinskvett og bergirisk (de to siste hekker også ved kysten),  samt den klippehekkende vandrefalken.             Havørn jager vekk en kongeørn            Foto Rolf Selvik Nær truede kulturlandskapsarter er stær, sanglerke og den tidligere vanlige vipa, samt storspove. Begge de sistnevnte hekker også i våtmarker og storspove også i lyngheier. Steinskvetten hekker foruten på fjellet også i kulturlandskap & lyngheier slik som på Lygra, Dyrdal eller ved Hellestveit. Etter stor bestandsnedgang de siste årene er alle disse fem artene nye på rødlista. Den tidligere vanlige stær har nå forsvunnet fra flere bygder slik som fra Svindal og Nesbø. Arten har også stor  bestandsnedgang i mange andre bygder. For arbeidere i landbruket er vipe og storspove et stort problem. De hekker gjerne de midt ute på jordet og ungene blir som oftest drept av treskemaskinene. Den moderne metoden for å samle inn gress, med å begynne ytterst i kantene av jordet og deretter i stadig mindre sirkler inn mot midten, gjør at ungene blir skremt denne veien og til sist ikke har noen steder å gjemme seg. Flere steder i Lindås har nå vipa gitt opp sine gjentatte hekkeforsøk, slik som på Hellestveit. De fleste vipene i Lindås (50-70 par) hekker idag på kun tre-fire lokaliteter, med rundt 8 par på skauo (en lokal bonde på Skauo kunne tidligere telle 50 par) og 5 par på Leivestad og på Hodneland. Ellers finnes noen få par spredt rundt på noen få lokaliteter.  For arten åkerrikse har denne prosessen av samme årsak vært katastrofal. I Norge høres det nå bare mellom 50-200 individer av arten. Bare for 50 år siden var nok arten et vanlig innslag på jordene også i Lindås, men nå høres den ikke lenger årlig. Oftest høres den på Leivestad og siste hekking var på Kjeilen 1975 og på Kvamsvåg i 1969. Forøvrig er åkerriksa de siste tiårene hørt - på natta da den krekser -  ved Fammestadvatnet, på Erstad, Fossemarka og Hodnesdal. Lyden forveksles ofte med enkeltbekkasin når sistnevnte sitter og synger.    Svartstrupe har tilhold i lyngheier og ble sett første gang høsten 2006 Hope/Risa-myrane & lynghei som forøvrig også er en mulig hekkelokalitet for arten. Denne rødlistede fuglen er foreløpig definert som tilfeldig i kommunen, men forekommer sikkert årlig under høsttrekket. Nær truede skogsarter er hvitryggspett, og gråspett. Fem av de rødlistede fugleartene i Lindås er kun trekk og overvintringsarter. Tre av disse er andefugler: lappfiskand, bergand og sjøorre. Bergand og sjøorre hekker fåtallig i den norske fjellheimen og benytter i hovedsak Osterfjordens sjøområder: Eidsnes, Eikangervågen, Hjelmås og Leknes, men også Alverstraumen og Risaosen.   Flere av disse overvintringsområdene er nå er utsatt for et stort byggepress. Den nær truede sangsvanen overvinterer ganske tallrik i svært mange av våre innsjøer og kan av og til også sees på sommeren.   Også den trostestore varsler som hekker fåtallige i bjørkebeltet opp mot fjellet, er trekk og overvintringsart i Lindås. I 2009 overvintret en varsler i Eikangervågen og en på Åse. De rødlistede artene har tilhold i ulike naturtyper og er derfor truet av forskjellige årsaker, men ulike inngrep i deres leveområder (såkalte arealendringer) er årsaken til at 85 prosent av de 3800 artene befinner seg på rødlista.  Rødlistede arter i skog 37 prosent av alle de nær 3800 rødlistede Norske artene er rødlistet av en eneste årsak, nemlig hogst av gammel skog! Noen av de mest utsatte artene i Lindås og i landet forøvrig, er dvergspett, hvitryggspett og gråspett som alle er avhengig av gammel skog med døde trær for å finne sin mat og eldre løvskog for å hakke ut sine reir. Dvergspetten har en beregnet bestand på rundt 30 - 35 par, hvitryggspett rundt 15 par og gråspett 5 - 10 par. Disse artene er utsatt særlig fordi norsk skognæring i flere århundrer har hatt svært frie hender til å hogge og omforme den norske natur. I Norge som helhet er nå kun 6 prosent av skogen definert som gammelskog. Det er ikke mange år siden flaggspetten var et uvanlig syn i Lindås. Nå har flaggspett en bestand på 25 - 30 par, noe som kanskje er dobbelt så stor som hvitryggspettens. De siste 10-årene ser det ut til at flaggspett har overtatt mange av hvitryggspettens tidligere selvfølgelige leveområde, slik som Baståsen & Svindal, Totlandsåsen & Eknes og Eidsnes. Den kontinuerlige kartleggingen av disse artene avslører i større og større grad at hvitryggspetten har mistet terreng. På et tidspunkt var Lindås nærmest treløst. Idag øker riktignok andelen eldre skog (gammelskog finnes det ikke lenger), men de eldste gjenværende skogene har fremdeles svært liten beskyttelse mot de lokale skogeiere og utbyggingsinteresser.  Disse skogene er svært viktige da har en unik rikdom  av biologisk mangfold (artsmangfold).   Hogst i våre få gamle skoger er definert som en positiv landbrukspolitikk. Man kaller dette hogstmoden skog.      Mange undrer seg over av hvitryggspetten ikke er definert som truet da den i de siste 10 årene både har forsvunnet fra Sverige og fra flere fylker på østlandet. I alle disse områdene var den tidligere en vanlig fugl. Det er mulig at Norge har Vest-Europas eneste livskraftige bestand med rundt 1750 par. De resterende 8 land i Vest-Europa som ennå har denne arten er det tilsammen i overkant av kun 1400 par tilbake !   I Øst-Europa er bestandene mye større, men 10 av disse landene har i snitt bare rundt 500 par. Kun Romania har en betydelig bestand som er på over 16.000 par.  Dvergspetten befinner seg i en særstilling. Den er svært utsatt da mange par har sine hekkeplasser i de flekkene med gjenværende edelløvskog som finnes i mange av kommunens bygder. Dette er områder som i enkelte tilfeller allerede er regulert til boligformål i den gamle kommuneplanen.  Det har blitt gjennomført en kartlegging av verdifulle naturtyper i Lindås og gjennom denne har de aller største edelløvskogene har blitt registrert som viktige naturområder. Imidlertid var kartleggingen svært begrenset p.g.a. manglende ressurser og mange små og viktige  edelløvskoger er ennå ikke blitt registrert (slik som på Eknes, Eidsnes, Eikanger, Hjelmås eller Lindås største svartorskog på Myksvoll (ved Lygraveien). Forøvrig ser det heller ikke ut til at grunneierne av de kartlagte naturtypene & områdene har blitt kontaktet og informert om de økologisk viktige funn som er gjort på deres eiendom. En konsekvens av kartleggingen burde være at grunneiere kontaktes og at skjøtselplaner forslåes.  Edelløvskoger, gråor/svartorskoger samt gamle trær har et svært høyt artsantall og er grunnleggende viktig for bevaringen av det biologiske mangfoldet. I tillegg er de lokale edelløvskogene en viktig del av kulturlandskapet og viktig for å opprettholde livskvaliteten i disse områdene. Den nye kommuneplanen som nå er under utarbeidelse, bør - bl.a for ikke å bryte en rekke internasjonale konvensjoner - igjen vurdere å opprettholde eller tilbakeføre enkelte verdifulle naturområder til LNF-status (Landskap,natur og fritid). Mange av disse små, men verdifulle naturområdene er nå direkte truet av private utbyggingsinitiativer. Den nye Naturmangfoldsloven som har kommet i mai 2009, gir et håp om at truede arter og små lokale naturområder kan få sin nødvendige beskyttelse. Naturmangfoldloven fokuserer bl.a på å beskytte enkelte prioriterte arter, så det kan godt hende at den truede dvergspetten IKKE blir prioritert.   Lokal småhogst er et annet problem, enten til vedsanking eller utsiktshogst. F.eks har mange grunneiere på Eknes de siste årene hugget ned deler av sine egen edelløvskog.  Uten å vite det har de dermed dramatisk forverret situasjonen til den truede dvergspetten (og dermed også svært mange andre arter med bosted i edelløvskoger). En slik hugst er udramatisk, men samlet får dette dramatiske virkninger ! I arbeidet med den nye kommuneplanen må man derfor inkludere den nye kunnskapen om de mest verdifulle naturområdene. Det burde også være naturlig å arbeide for ordningen frivillig vern bl.a av edelløvskogene samt av de eldste og mest sammenhengede furuskogene.     Foto - Pål Gitmark Eriksen Dvergspettbestanden har sunket med 60% i europa de siste 10 år. En av de mest truede er hubroen. Det er rimelig å anta at det i Norge har vært en bestandsnedgang på minst 20% de siste 18 år. Den finnes i bergfulle skoger opp til tregrensen, men også på nesten treløse små øyer ute ved kysten eller i kulturlandskap. Man kjenner til tre tidligere hekkeplasser i området Seim-Lygra. Den ene av disse hekkeplassene er sjekket opp og konstatert ødelagt pga tett granplanting. Det er en kjent hekkeplass nær Reikeråsloftet hvor den også ble sett i 2006. Den hekker muligens i Rødland-området hvor den ble hørt flere ganger i 2008. Den hekket for 50 år siden på Eidnes/Eknes, men her er den ikke sett på mange år. Den er sett flere ganger de siste årene på Svindal og hørt syngende fra Storseth. Det kan altså hekke 3-5 par i Lindås, men dagens status er svært usikker. Bestanden i Hordaland regner man med er mellom 50 og 100 par.

               

Den truede skogsarten hønsehauk hekker med nær 10 par spredt rundt i kommunen. I 2007 ble det funnet tre kull og i 2008 to kull på andre lokaliteter. I Lindås skytes fremdeles hønsehauk og skogbruket feller reirtre. Flere er ennå av den mening at det er for mye hønsehauk hos oss. Det er et paradoks at svært mange samtidig er oppgitt over at det er så mye mår i skogen. Denne arten står nok på hønsehaukens matliste.  Les om hønsehauken som ble skutt med automatvåpen i Os og om en mann i Salten som fikk 10.000 i bot for å ha skutt en havørn. Link: birdlife.no

Foto Rolf Selvik          Kull med hønsehauk

Reirplass til hønsehauk             Haukåsen/ Lindås        Foto Morten Wilhelmsen

Regjeringen har som mål å stoppe utryddelsen av arter innen år 2010. Dette målet er umulig å nå. I skog så benyttes to metoder for å nå dette målet,  Frivillig Vern blandt skogeiere, samt fredning av de mest verdifulle skogene. I Lindås er det ennå ikke fremmet forslag til vern av noen gamle skoger, selv om et slik forslag nå er på trappene. Ved frivillig vern får skogeierne økonomisk kompensasjon for den skogen de avsetter til dette formål. Et problem ved dette er at skogeierne ikke ønsker å verne de biologisk mest verdifulle områdene på sin eiendom da disse ofte også er de mest økonomiske verdifulle områdene.   Aller viktigst er det at de enkelte bygdene internt i sine grendalag, skogeierlag osv. starter en dialog om å spare de aller viktigste lokale naturområdene. Utbyggingspresset er idag sterkt og en dialog mellom de lokale grunneiere for å beskytte sine lokale naturskatter er nærmest fraværende.

Det er som sagt 24 rødlistede arter er hekkefugler eller regelmessige gjester i kommunen. Det er disse artene det er viktig å kartlegge. I leveområdene til de rødlistede fugleartene finnes de fleste av de øvrige nær 3800 norske rødlisteartene. Kartlegging av de rødlistede fugleartenes leveområder er derfor svært viktig for de fleste av disse artene sin fremtid. Eksempler på leveområder som er viktige, men som foreløpig har vært uregistrert, er artsrike naturområder slik som våtmarkene/myrene på sørsiden av Festevatnet og sørsiden av Skodvensvatnet, eller små, men viktige  edelløvskoger som på Eidsnes, Hjelmås, Eknes eller Myksvoll.  De rødlistede artene har det til felles at de alle har synkende bestander (obs. obs. - det er kun utviklingen de siste 10 år som blir vurdert). De fleste av Norges 78 rødlistede hekkefugler har en svært liten bestand på under 1000 par. For flere av dem er tilstanden idag alvorlig.