VANNRIKSE

Vannriksa er en truet art regnet som sårbar i rødlista.  I Norge har vi en bestanden på mellom 70 og 170 par. Den hekker i næringsrike våtmarksområder langs kysten fra Østfold til Møre & Romsdalen.                                                             Se utbredelseskart Den har lenge vært truet pga. mudring eller gjenfylling av dammer og myrområder, dumping og utfyllinger i strandsonen, bekkelukking og tørrlegging. M.a.o er den truet særlig p.g.a et svært rasjonellt jordbruk.

Foto - Svein Bekkum

Vannriksa er på størrelse med en trost og ser ut som en minihøne der den går å vagger med kroppen, nikker med hals og hode og vipper med stjerten sin. Det er en mystisk fugl som knapt noen ser. Man kan leve et helt liv nært siv området den hekker, uten noensinne å få se den.  Om vinteren er den en av uhyre få arter som begynner å småsynge ved mørkets frembrudd, men særlig om våren og på forsommeren kan man om natten høre den i sivet. Da må man lytte etter noen litt kaklete brekelyder som absolutt ikke er vakre. Hvis man derimot hører en sang som minner om dryppende vanndråper inne i sivet, så har man snublet over den ennå sjeldnere myrriksa. Dette kan skje i mai og juni fordi denne arten er i afrika på vinteren.  I september øker den norske vannrikse-bestanden fordi vi da får besøk av trekkfugler fra øst og sør-øst.  For å se vannriksa må man ofte vente til den første del av vinteren (aller flest er observert i november - før de sterke kuldeperiodene setter inn og nok tar livet av en del av bestanden), for da blir den tvunget ut av sivområdet av snø og is, på leting etter mat. Har du da med deg en CD-spiller og avspiller dens låt, så er det lett å lokke fuglen til seg.

Den norske bestanden er uhyre liten slik det også er i Finland som har rundt 300 par. Sverige har 4.500 par og Danmark har 2.000 par. I Europa er de land med de største bestandene Spania med 11.500 par og Tyskland med 7.500