|
GJERDFJELLET
Gjerdfjellet ligger nær Osterfjorden rett innenfor Hjelmås.
Gjerdfjellet er en av de få gjenværende viktige kystfuruskogene i Lindås og et glimrende område for friluftsliv. Både havørn og de rødlistede artene hønsehauk (rundt 10 par i kommunen)
og hvitryggspett (12-15 par i kommunen) hekker i området.
På myrene er det tiurleik på våren. Bl.a på Sandvikavatnet kan du se et par smålom i hekkesesongen. Overraskende har den primært østlandske rovfuglen musvåk dukket opp de siste 3 årene. I 2007 og 2008 har flere individer blitt sett fra vår til sommer. I aug. 2008 ble en ungfugl sett jaktende ved Storavatnet. Også i Haugsfjellet vest for Vågseidet ble arten sett sist sommer og i slutten av august også på Spjotøy. I fylket finnes det bare en håndfull av denne arten.
Musvåk Nils Berven-Hanssen
Gjerdfjellet inneholder flere ospeholt, noen med ganske storvokste tre. Det er og noen fuktige og frodige søkk, der løvtreinnslaget er større. Mot toppen av åsen blir skogen mer skrinn. Det er relativt lite stående og liggende død ved i området, men det er mange hakkemerke etter hvitryggspett.
Den truede dvergspetten som hekker i edelløvskogen på Hjelmås benytter tidvis også skogen på og rundt Gjerdfjellet.
Løvparti i furuskog hvitryggspett-hakkemerker
De nasjonalt truete rødlistede spettene er en særlig viktig artsgruppe fordi de lever i økologiske nøkkelbiotoper og derfor er viktige indikatorer på det biologisk mangfold.
Disse nøkkelbiotopene er gammel furuskog, løv eller edelløvskog. Alle disse biotopene har generelt et stort artsmangfold. I disse naturtypene lever nærmere 50% av alle truede arter i norsk flora og fauna. Disse artsrike biotopene er i dag fåtallige og under svært stort press.
Et funn av en av de rødlistede spetteartene vil derfor nesten alltid indikere en rik og viktig naturtype. En økt kunnskap om disse fugleartene og deres leveområder er derfor av stor økologisk betydning.
Fra Gjerdfjellet mot sør Parti av furuskogen
Store deler av Lindås er kledd med kystfuruskog, men bare en liten del av denne skogen er sammenhengende og av en slik alder at den idag er biologisk svært viktig. To av disse området er Gjerdfjellet og Baståsen. Begge er beskrevet i Naturtypeundersøkelsen for Lindås. Dette er to områder med rik skog av relativt god alder og kontinuitet. Det som kjennetegner en kontinuitetsskog er at det er trær av alle aldre og at det er endel død ved i området (stående og liggende død ved). Det finnes også andre eldre og rike furuskoger slik som Vardfjellet-Håhaugen, rundt Husdalstjernet og ved Haukåsen sør for Lindås. Det er også gammel furuskog på de mer utilgjengelig områdene nærmere Modalen.
Selv om en furuskog er relativt fattig botanisk sett, er større samanhengende områder med furuskog av en viss alder viktig som hekkeplass og leveområde for flere rødlista fuglearter.
I tillegg har slike skoger en helt unik artssammensetning
av f.eks lav, mose og insekter.
Store deler av furuskogen (samt endel løvskog) på Lindåshalvøya (vest for Austlendingen) er de siste 60 år skiftet ut med hva som kan kalles industriskog, dvs. biologisk fattige granskoger. Nesten all denne skogen står på Lindåshalvøya (30.000 mål med gran) og svært mye står i de næringsrike områdene (høye boniteter) hvor artsmangfoldet er størst. I den østre delen Lindås hvor det er lite næringsrike områder (lav bonitet), har treslagsskifte i mindre grad blitt praktisert.
Rovdriften på Lindås sine skoger har vart siden 1600-tallet og for et par hundre år siden var Lindåshalvøya nærmest skogløst.
Rovdriften er ikke over og den verdifulle skogen er idag liten og svært fragmentert. Heldigvis er vi inne i en periode hvor det
blir mer eldre skog. Rovdrift i skog kan f.eks måles i nedgangen av fuglebestander. I Nord-Europa har man nå funnet en bestandsnedgang hos vanlige fuglearter i skog på 31 prosent.
(Se detaljer). Hos 40 prosent av de skogsfuglartene
som idag er rødlistet, beregnes nedgangen til å være
over 50 prosent (Kilde Artsdatabanken).
Idag har man fått nye standarder & retningslinjer for hogst.
Bl.a skal man la døde trær stå igjen og spare de eldste trærne i området. Man skal også ha en buffersone ned mot bekker og vann samt unngå å hogge på myrer. Egne observasjoner tyder på at man ennå ikke er god på å følge disse reglene i Lindås.
Man har nå begynt med miljøregistreringer i skog, som
skal identifisere bl.a de biologisk mest viktige områdene (bl.a områder med mange døde trær). Til tross for alt dette, så er det opp til skogeier å prioritere de områdene som skal hogges. Miljøstandaren sier bare AT det skal gjennomføres registreringer og AT det skal prioriteres mellom områdene.
Eiendomsretten og det personlige forvaltningsansvaret hos skogeier står svært sterkt i Norge.
I praksis kan da en skogeier prioritere kraftig hogst i et gammelt furuskogsområde hvor en truet hubro eller hønsehauk hekker, men spare et ospeholt hvor hvitryggspetten hekker.
Hvis man kan tjene 20.000,- på hogst i området rundt hønsehauk-reiret, så er dette selvfølgelig fristende. I Lindås kommune ble det i 2007 funnet at 2 reirtre av denne arten var hugget ned og at en reirplass til hubro var øderlagt grunnet tett granplanting. Det er anbefalt at man ikke hugger nærmere enn 50 meter fra et hønsehaukreir, men man har ikke studert virkningen av sterk hugstaktivitet i artens hekke og leveområde.
Man kan bare konstaterte at bestanden synker.
De truede artene har på denne måten i realiteten liten beskyttelse. En skogeier på Lindås vet ikke at det kanskje er så lite som 5 prosent av sammenhengende gammel og verdifull furuskog igjen i kommunen, eller om de nasjonale truslene til artene i disse områdene.
Det ville kanskje være lærerikt å kaste et blikk på Sverige som nå nylig har utryddet to spettearter, deriblandt den tidligere vanlige hvitryggspetten.
|
