FUGLEBESTANDENE I LINDÅS

Å beregne fuglebestandene i en kommune krever et fysisk arbeid i felten og er en aktiv kartlegging av hvilke arter som finnes, hvor mange par det er og hvor de finnes.

Gjennom feltarbeid vil man finne viktige naturområder som ikke tidligere har vært kjent. Disse naturområdene er ikke bare viktige for fuglelivet, men også for naturmangfoldet i en kommune.

Disse naturområdene oppdeles i ulike naturtyper.
Noen av de viktigste er våtmarksområder (f.eks sørenden av Festevatnet og Fossevatna), rike innsjøer i kulturlandskap (f.eks Liavatnet og Fammestadvatnet), intakte lavlandsmyrer (f.eks. Risa & Hopemyrene), eldre furuskoger (f.eks Baståsen og Gjerdfjellet), eldre løvskoger (f.eks. østre Sollikammen) samt edelløvskoger (f.eks Gjerdvik, Heltveit, Kopperdalen, Eidsnes, bøkeskogen på Vollum).

Edelløvskogene er blandt de aller rikeste områdene for det biologiske mangfoldet. Et rikt naturmangfold er nødvendig for at naturen skal opprettholde et sterkt immunforsvar mot sykdomsangrep osv. Edelløvskogene finnes i Lindås hovedsaklig i mange av kommunens bygder. Dette fordi disse områdene stort sett er sørvendt, har svært næringsrik jord og derfor egnet seg til oppdyrking eller beite. Idag er dette de mest attraktive tomteområdene for utbygging.

Kartlegging av fuglelivet i Lindås de to siste årene har påvist et unikt og svært viktig mangfold nettopp i denne naturtypen. F.eks har de aller fleste av den truede arten dvergspett, sine levesteder i disse skogene. 

                    Dvergspett hann på Fiskeset - Ola Moen

Fra før kjente man til 3-4 leveområder til dvergspetten i Lindås. Etter at kartlegging har blitt gjennomført i tre sesonger, så antas bestanden nå å være 30 par. Dette er et overraskende høyt antall og hele 1% av den beregnede nasjonale bestand.
Lave temperaturer de siste vintrene, som sterkt forbedrer overlevelsen sammen med mindre hogst bl.a i edelløv-skogene er to av grunnene til denne store bestanden.
I Modalen er forekomsten av dvergspett mye mer glissen. 
Den er fraværende på mange lokaliteter hvor den naturlig kunne ha vært, så årsakssammenhengende er vanskelige.  

Kartleggingen viser også at dvergspettene svært ofte ikke benytter det samme skogholtet til hekking hvert år, men flytter mange hundre meter og lager ett nytt reirhull i et annet løvrikt skogområde i nærheten. Dette viser at en beskyttelse av et 10 mål stort område som benyttes som hekkeområde det ene året, selvfølgelig ikke er nok til å bevare arten.  

Det å finne de viktigste leveområdene for de ulike fugleartene samt å beregne hvor mange par som hekker
i de ulike kommunene, er en utfordring som krever svært mye feltarbeid.

I Norge ble det i 1994 utgitt et fugleatlas på grunnlag av feltarbeidet til 1400 deltagere i dette prosjektet.
(Link til Norsk Fugleatlas)

Dette arbeidet var stort sett frivillig og har derfor svært mange kunnskapshull. I Atlaset går det frem at f.eks stjertmeis er funnet i kun 5 områder i hele Nordhordland.  Bare i Lindås er den foreløpig funnet den på 19 lokaliteter og bestanden er anslagsvis 40-80 par.

      Registrerte leveområder for bl.a stjertmeis   Kart MoW

Jeg har også funnet den hekkende i kommuner hvor den tidligere ikke engang har vært observert (Radøy og Austrheim). 
I Hordaland alene kan derfor bestand være 500-1500 par. 
Den nasjonale bestandsanslaget var på mellom 5 til 20.000 par (stor dødelighet i kalde vintre). Dette er en nasjonal bestandsberegning som kan være for lav.

Funn av stjertmeis er også viktig for registeringen av det biologiske mangfoldet fordi arten foretrekke litt eldre løvskog. Stjertmeisens leveområde forteller derfor om tilstedeværelsen av en nøkkelbiotop for mangfoldet. 

Naturen vært i utvikling i de 20-30 årene siden kartleggingen av den norske fuglefauna. Særlig har menneskelige inngrep i naturen skapt store forandringer i fuglebestandene, men også i resten av økosystemet.  

Særlig gjennom den storstilte plantingen av industrigran i vestlandets skoger, har enkelte arter fått et sterkt fotfeste i vår landsdel. Som et lite eksempel ble bestanden til nøttekråke i 1994 antatt å være mellom 100 og 1000 par i Norge. Den gangen var den stort sett å finne i granskogene rundt Voss og overhodet ikke i Nordhordland.
Bare i Lindås er det nå anslagsvis 30-40 par, og den finnes nå også i Meland, Radøy og Modalen. (link Nøttekråke - Norsk Fugleatlas). 

Også granskogsfuglen svartmeis har de siste 35 år spredt seg etter grana og er idag en vanlig hekkefugl i Nordhordland. 

Det totale omfanget og de reelle konsekvensene av de 
menneskelige inngrepene for våre økosystemer, kjenner vi ikke, men når vi vet at 85 prosent av våre 3800 rødlistede arter befinner seg på denne listen p.g.a. våre inngrep (offesiellt kalt - arealendringer) og at nærmere 50 prosent av disse befinner seg i skog, så er dette mer enn nok kunnskap til å handle.